Røkenes Gård har vært drevet av familien Kulseng helt fra 1673.  Dagens vert, Kristian Kulseng, er 10. generasjon.

Røkenes Gård - i dag Røkenes Gård og Gjestehus - ligger i Sør-Troms. Før kommunesammenslåingen i 1964 het kommunen Trondenes, fra gammelt av Trondarnes. Den omfattet Trondenes, Sandtorg og Skånland herreder, som utgjorde Trondenes prestegjeld fra 1926. Det var også Trondenes lensmannsdistrikt, som lå i Sand tinglag, ett av de ti tinglagene i Senjens Fogderi - i dag Trondenes Sorenskriveri.
Gården ligger nå i Harstad kommune, vel 6 km og cirka "en times gange" nord for sentrum av byen.

Det finnes fra tidligere tider nedskrevet flere begeistrede utsagn om hvor vakker Røkenesgården var; husene, beliggenheten høyt oppe i bakken, utsikten mot Grytlandsfjellan i nord, i det fjerne Senjafjellan, Andørja og Rolløya, og nærmest og mot sør Trondeneshalvøya. Begge de to kjente postmestrene fra nord, Adam Egede-Nissen og Jacob Schøning, har i sine erindringer nevnt sine mange besøk hos slektningene på "det vidunderlige vakre Røkenes". 

Trondenesværingen Hans Nilsen Grunnvassbotn skrev 19. desember 1906 følgende om Røkenes: "Stedet sies ogsaa i lange tider at være eiet og beboet af mere driftige og anseede Mænd som har staaet foran i anførelsen af almuemandens drift og udvikling for aarhundreder tilbage og som endnu den dag i dag om en igjennem mange omskiftelser tror sig at eie beboere der nok vil anse sig selv, at staa et trin længere op for at blive et hoved høiere en den almindelige Bondemand."

En kan ikke unnlate å spore en viss ironi i dette utsagnet; og likevel, gården lå nok høyt i folks bevisshet på mer enn èn måte. Tradisjonen, livet og den driftighet som utspant seg på gården gjennom århundreder, den direkte kontakt til verden utenfor, inngifte og nær omgang med embetsstand og kondisjonerte, gjorde nok sitt til å sette beboerne på Røkenes i en særstilling. Enda på den tiden Hans Nilsen levde, var vi ikke kommet lenger i vår sosiale utvikling mot større utjevning og likeverd enn at en slik oppfatning var levende blant folk.

Kommer du en sommerdag fra Harstad og tar veien nordover, over Sama, ned forbi Kulseng Gård, over Kulseng-brua, der runder du snart Bergsodden, og landskapet åpner seg blidt og gjestfritt. Vågen ligger blank og blå og speiler de stolte Grytlandsfjellan i grønt og fiolett - med rosa-hvite snøflekker på toppene.

Mot sør-vest ligger Ervik-bygda frodiggrønn og lunt innerst i Vågen. Her er utløpet til Ervik-elva, og brua like ved elveosen binder sammen gårdene Ervik og Gamnes. Ved dette utløpet har guttunger i alle aldre - og til alle tider - stått og speidet etter laks og sjøbørting på vei opp elva for å gyte. 

Utover Toppsundet ligger gårdene Ervik. Undlandet, Røkenes, Årnes og Stornes. I dag er riktignok de fleste gårdene stykket opp i mindre enheter; men Røkenes, øvre og nedre, er tilsammen fortsatt intakt med de samme grensene som for mange hundre år siden. 

Det er på Røkenes øvre - i "øvregården" - vi finner det opprinnelige tunet og den eldste bebyggelsen, og det er den vi skal konsentrere oss om.

Husene ligger høyt oppe på en bakke. Jordene med det gode åkerlandet, skråner svakt fra fylkesveien, som skjærer gården på langs, og ned mot sjøen. På oversiden av veien blir markene brattere og går over i en skogskledd åsrygg.

Gårdstunet ligger på et platå, med åkrer nærmest og gressmarker og beiter for husdyra ovenfor og utover så langt en kan se, før terrenget gjør en sving ved Lamgarden, der den fortsetter utover mot nabogården, Årnes.

De bratteste teigene rett ovenfor gården er den blomsterrike Fagerhaugen nærmest, og Nordkoven, nå kledt i granskog. Like nordenfor er det et mørkt felt som peker seg ut i de ellers lyse, løvskogskledte åsene. Det er det eldste av plantefeltene på gården, gran som ble satt ned omkring 1920. Denne skogen består nå av fullvoksne trær og er allerede høstet av til materialer for bygninger og reparasjoner på gården. Plantefeltene på Røkenes er et tydelig eksempel på at vekstvilkårene for gran er spesielt gode i denne lune delen av Sør-Troms. 

Hovedbygningen

Vi svinger av fra hovedveien og følger gårdsveien som slynger seg opp langsmed hagen med de eldgamle poplene, rogn, bjørk, osp, rips- og prydbusker. Bak alt grønnsværet skimtes hovedbygningen, bygd i siste halvdel av 1700-tallet. Det er en lang, hvitmalt, toetasjes bygning i trønderstil, med skifertak og smårutete tofags vinduer. Mellom vinduene klatrer mørkegrønne, frodige humleranker oppetter veggen, helt til oppunder takskjegget. Det ene vinduet, over inngangsportalen, blinker trolsk i ettermiddagssola. Det har mindre ruter enn de andre, i mørkt, ruglete, flaskegrønt glass. Slikt glass hadde alle vinduene en gang.

Vi er kommet inn i hagen, og nær nok til å studere den særegne inngangsportalen nøyere.Over de doble dørene med rokokkofyllinger er det en enkelt rad med fem små vindusruter under et bueformet felt med rikt utskåret treverk. På begge sider av dørene er det såkalte pilastre- utskårne trestolper. Portalen er malt i en blågrå farge, den samme som vinduskarmene har.  

Historien forteller at det var den navngjetne kirkebygger, Johan Bernhard Kreutzer, som utformet portalen og var arkitekt for huset. Han var en tysk treskjærer og bygningsmann, født i Sachsen ca. 1745, død i Tromsø 1811. Fogd Holmboe hadde fått han nordover i 1791 for å være bygningsmester for misjonskirkene. På den tiden var Holmboe, i tillegg til å inneha foged-embedet, blitt kasserer for alle kirkene nordpå. I Thomas von Westens tid var de blitt lagt inn under et dansk regjeringsorgan, Misjonskollegiet.

Kreutzer behersket alle ferdigheter som tømring, snekring, treskurd og kunstmaling. Under Holmboes oppsyn utførte han byggearbeider i hele landsdelen, deriblant i Trondenes kirke i 1792 - 93. Hovedbygningen på fogedgården i Ervik, lå som lå ovenfor det nåværende gårdsanlegget, var også Kreutzers verk og ble utført i 1793 - 95. Det kan ha vært i denne sammenheng at hovedbygningen på Røkenes ble reist.

Det fortelles at Kreutzer var så berømt for sin faglige dyktighet at etter den tid han var i Trondenesbygda, når en elller annen hadde gjort et særskilt godt stykke arbeid, så fikk vedkommende hederstittelen en "kreutzer". "Du e' jo en heil Kreutzer!" kunne folk si. Mange håndverkere i Trondenes fikk sin opplæring av denne kunstneren.

Det er ikke mange som i dag kan plassere hus så aldeles riktig i terrenget som de gamle. Hovedhuset på Røkenes ligger der som grodd opp av bakken. Det er ualminnelig harmonisk i formen, utadvendig sett såvel som innvendig og rommessig. Det at huset er høyere enn hva som var vanlig for trønderlånene, er med på å gi dette inntrykket. Grunnen til avviket fra den tradisjonelle byggemåten mente de gamle var at London-uret, bestefarsklokka som den dag i dag står på Røkenes, måtte få plass under stuetaket. Derfor ble høyden tatt etter den. Denne klokka , som er et av de største klenodiene på gården, skal Nils Rafn ha hentet fra England, samtidig som han besørget omstøpning av kirkeklokka til Trondenesdomen. Før nybygget stod ferdig, hadde London-uret stått i Gammelstua, eller Storstuebygningen, som en mener lå like nedenfor der stabburet står i dag. Det var her gamle Madam Mørch residerte, kunne de gamle i familien fortelle.

Alt stoff er hentet fra boken"Røkenes i Trondenes". "Skipperleie, handel, gjestgiveri og bondegård", skrevet av Bodil Kulseng. Illustrert av Marit Bockelie. Utgitt i 1994 Hålogaland Historielag.